I boken om valpesosialisering var det et skjema om situasjoner som valpen bør utsettes for. Her kan nevnes," mann med sekk og hatt", "dame med paraply", "tog og T-bane","kjøre heis"og "sterke lyder". Siden vi ikke har heis i nærheten og at vi flyr mer enn vi tar T-banen, tok vi en tur opp til Geiteryggen. Her var det nok av høye lyder da 5 helikopter stod klare til take-off. Ako la knapt merke til disse da vi gikk forbi dem 20 meter unna. Han ble tjoret fast i kjettingen i et hjørne i hangaren ved siden av Dragonflyen. Der la han seg til rette under en liten benk mens Jan Einar og jeg klargjorde LN-BDZ, BDZen er en Piper Cherokee med 4 seters. Buret ble plassert i baksetet eller rettere sagt i baksetene. Med litt kreativitet ble dette stroppet godt fastved hjelp av setebeltene.

Etter sjekk av fuel, olje og at vingene var på plass, ble Ako loset inn i flyet etter en liten fotoseanse. Motoren ble startet og motorsjekken utført. Jeg regnet med at han ville gi lyd fra seg hvis han var redd, men da jeg kikket på han hadde han bare lagt seg ned for å sove. Vi tok av nordover og tårnet meldte sidevind i 12 knop med gust opp i 18 knop. Det var litt turbulent i det vi tok av, men Ako satt nå og kikket ut av buret sitt. Da vi fløy medvindslegget hadde han lagt seg igjen. Ikke redd denne karen. Det var ganske turbulent på finalen også, men han var helt rolig. Neste gang jeg kikket på han satt han og kikket ned på flyplassen idet jeg svingte flyet i en 30 graders bank. Jeg tok 5 touch & go før vi var ferdig etter 30 minutter. Vel nede på bakken kom han ut av flyet som om ingenting spesielt hadde skjedd.

Vi tok lunch på flykafeen og fikk med oss avgangen med Vildanden til Bergen. Det var heller ikke skummelt, men når en liten gutt kom løpende forbi bjeffet Ako litt på han. Det var det skumleste i løpet av hele dagen på flyplassen. Resten av dagen lå han i buret sitt i hangaren, mens Jan Einar og jeg hadde vårrengjøring av BDZen. Jeg krysser av for "sitte i bur", "sterke lyder"," bil", "fortauskafe", "gruppe mennesker" og "eldre mennesker". Jeg mener da ikke Jan Einar, men de andre vi hilste på der oppe.